Helsingborg 21. oktober · SABN02

I 1807 angrep England København og tok den dansk-norske flåten. Danmark–Norge gikk over på Napoleons side, og den britiske blokaden skar Norge av fra Danmark, der kornlagrene og regjeringen var. Jacob Aall, som selv var med: «Norge var … afsondret fra Frændelandet». Det fantes ingen norsk bank, og i fjellbygdene spiste folk barkebrød.

Norge måtte klare seg uten sentrum: en egen regjeringskommisjon fra 1807, Selskabet for Norges Vel i 1809, eget universitet i 1811. Spørsmålet til salen: hvor godt ville Gotland eller Norrbotten klart seg i sju år uten Stockholm?

Da Sverige angrep i 1808, forsvarte nordmennene grensen med godt mot. Men da kongen i København beordret innmarsj i Sverige, skjedde det ikke. Aall: «af Sveriges Provindser begjærede Norge Intet». Han gir tre grunner, i denne rekkefølgen: sult og tomme magasiner, prins Christian Augusts forsiktighet, og folkestemningen. Det var ikke pasifisme.

Sverige, som akkurat hadde mistet Finland, så et avskåret og misfornøyd naboland. Aall: i Sverige rådet «Had mod Danmarks Politik … medens en smigrende Tilnærmelse til Norge var almindelig Tone».

I 1814 trykket svenske aviser dikt til «Nore» (Norge) gjennom hele året. Først brorskap. I juni bønn og trussel i samme dikt: «Nore! hwarföre skall brödrablod strömma?» og «Han drömmer sjelfbestånd, och tvinar i behof». I august invasjonen. I desember en unionskantate om en forening «utan wåld och blod och tårar», fire måneder etter krigen.

Noen dikt var innsendt av lesere, andre sto i statens offisielle avis, Inrikes tidningar. Vi vet ikke om noen styrte det, men det virker som en kampanje, og den spiller på nøyaktig den misnøyen Aall beskriver.

I par, med ett ark: tre korte utdrag fra Nore-diktene og to fra Aall, med svensk ordforklaring.

Bruk kursets begreper på hvert dikt: avsender, mottaker, budskap, ønsket virkning. Hvilken norsk sårbarhet spiller det på?

Ett spørsmål til slutt, i plenum: ville MPFs mandat i dag dekke å skrive noe slikt til et naboland i en krise? Bør det?

Et sted som blir avskåret fra sentrum, må bygge sin egen motstandskraft. Misnøyen som oppstår, er en sårbarhet som en nabo kan bruke, og Sverige har selv gjort det.

HistorieAvskåretLese påvirkningEtikk

Refling Hagen (Stange, 1895–1989) laget illegale aviser og organiserte flyktningtransport til Sverige. Hun ble tatt, torturert og satt flere år i fangenskap uten å røpe gruppa si. Avskåret fra alt staten kunne gi, hadde hun bare det hun bar med seg. Etter krigen: «et levende åndsliv er vårt beste forsvar mot umenneskelige ideologier». Fra 1948 bygde hun Suttung: lesesirkler, opplesning, utenatlæring og teater for barn, arbeidere og fattige. Vi viser to minutter fra NRKs film Suttungs mjød (1972).

Én svensk sammenligning: andlig beredskap 1939–45, organisert av stat og kirke, populært som slagord og omstridt i innhold, mot Oscar Olssons første studiesirkel i Skåne i 1902, voksne som leste sammen uten lærer. Estland i én setning: sangfestene holdt språket levende i femti år før sangrevolusjonen.

Så grensene, med god tid. Karin Sveens roman Hannas hus (1991) beskrev Suttung som autoritært. Og ingen studie har vist at noe av dette gir forsvarsvilje.

Først hele salen, uten skjerm: hva kan dere utenat hele veien gjennom? Finn ett vers de fleste kan, og si eller syng det sammen. Svarene skrives på tavla.

Så i grupper på tre: hva måtte en studie vise for at vi kunne si at slikt gir forsvarsvilje? Hva ville dere målt, hos hvem, og når?

Den kulturen som hjelper når man er avskåret, må være lært lenge før, og noen må ha lært den bort. Om den gir forsvarsvilje, vet vi ikke. Det er et åpent spørsmål de kan ta med inn i strategien sin.

HistorieAvskåretHva vi vetUtenatEtikk